God Jul og Godt Nyttår

Standard

Er da kommet meg trygt hjem, julen er overstått (iallefall en del av den), sekken pakket ut og eg har endelig tid til å ligge på sofaen og se filmer hele dagen! Så langt har det vært en god jul; masse god mat, herlige mennesker og noen gode presanger på lur! Fikk ingen katt, men ble allikavel en god feiring.

Det er mærkelig å være tilbake til Norge. Ikkje bare er menneskene og kulturen annerledes, men det er pissekaldt i Norge!!! Og for meg som kom reisende i sommerklær og småsko var det nokså kaldt å gå utenfor på Gardermoen i -10 grader (spesielt når man kommer fra 35). Som eg avsluttet forrige innlegg, skrev eg at Louise og eg skulle de siste 10 dagene dra på en liten ferie – og det ble en ferie som aldri vil glemmes. Vi tok den 12 (++) timer lange buss/togturen fra Mysore til GOA! Søndag morgen formiddag ankom vi Palolem Beach, Canacona. Samme sted som vi hadde vært 6 uker tidligere. Denne gangen var stedet forandret! Masse nye hytter og restauranger var satt opp no som det nærmet seg høysesongen og det var masse mer mennesker. Vi kjente oss nesten ikkje igjen. Men vi fant oss en beach hut på standen og der lå vi de neste 9 dagene! Bortsett i fra å sove, spise og ligge på stranden, var det ikkje mye annet vi gjorde – men no klarte vi allikavel å finne på 😀 Noe som sto på «the list» var padle i kajakk, leie moped,  shopping og dra på Silent Noise (disco med hodetelefoner!!).

Vi er blivet kjent med mennesker fra hele verden, men Palolem er spesielt overbefolket med briter! Så etter 9 dager med overspising (av den grunn at maten var utrolig god), brune kropper og masse gode minner dro vi fra goa for siste gang i retning Bangalore og lufthavnen. Siden de ikkje ville slippe oss inn i selve bygningen, endte vi opp med å sitte utenfor på vår favoritt «Cafe Coffee Day» i ca 8 timer! Men tiden går fort når vi har det kjekt… ikkje sant Louie? Men så var det på tide å ta farvel, noe ingen av oss hadde sett frem til. Mitt fly gikk 5 timer før Louises så når eg måtte gå kom tårene. Til alle Louises venner og familie som leser, vil eg bare si at de er heldige som har henne rundt seg for hun er et fantastisk menneske! Greit, noen ganger kan all den energien som er inni den lille kroppen bli litt mye, men det er også det som hjelper deg når humøret ikkje er på topp. Selv om du ikkje bor så langt unna, er det langt nok til at eg synes at det er på den andre kloden.

Etter fire måneder i først Nepal og så India, sitter eg igjen med masse gode opplevelser. Noen ganger har det vært tøft og utfordrende, men i lengden har det vært en fantastisk opplevelse som eg gjerne ville gjort igjen. Så hvis det er noen som lurer på om de skal gjøre det samme, så er mitt forslag å gjøre det! Du vil få så mye ut av det, spesielt forståelsen for en annen kultur, men alle menneskene du møter er verdt det i seg selv. Ja, for selv om eg savner å spise ris hver dag med hendene, savner varmen og klimaet; så er det eg savner mest etter 4 måneder, personen som eg delte alle disse opplevelsene med! Tusen takk for noen utrolige måneder Louise! Og gleder meg til å se deg igjen!

Så det var alt for denne gang… hvor mitt neste eventyr går vet eg ikkje, så venter i spenning!

God Jul og Godt Nyttår alle sammen:)

Den siste uken i Hunsur og paa Nagapura School

Standard

Det er no fredag og vi er ferdig med aa vaere frivillige i India. Den siste uken har vaert preget av foelelser, tretthet og masser av tanker. Mandag var vanlig dag paa skolen, mens tirsdag var helligdag. Dagen ble brukt  til aa planlegge de neste dagene samt aa vaske omtrent ALT vi eier av klaer… noe som tok halvannen time. Onsdag var det igjen skole og dagen gikk som den pleier: vi underviser 5, 6, og 7 klasse i hovedsakelig engelsk, men har ogsaa begynt med litt geografi. Vi var stolt da 7. klasse klarte aa komme paa 21 land (med lit hjelp av oss!) Elevene blir soetere hver dag etterhvert som vi blir bedre kjent med dem og de blir vant til oss. Vi har iallefall oppnaadd respekt hos elevene:)

Torsdag var vaares siste dag paa skolen og vi hadde planlagt aa leke og ha det kjekt med elevene… men som vi no er vant til – ingenting gaar etter planene. Det ble ingen «hode, skulder, kne og taa» eller leker, for laererne ville ha oss med til aa danse siden det var vaares siste dag. De har ogsaa i lang tid mast om at vi skal gaa i sari paa skolen, noe vi fant ut passet bra til siste skoledag. Det ble iallefall oppstyr da vi kom inn gjennom skoleportene og alle elevene saa oss. Noen begynte aa le, andre ropte og skrek paa et spraal vi fremdeles ikkje forstaar, men de aller fleste ville ta paa oss og sa vi var «super» (noe som sikkert er det mest brukte ordet i byen her!) Til lunsj satt vi oss ned til vaart siste maaltid paa skolen bestaaende av ris og saus.. noe som vi kommer til aa savne helt utrolig. For tiden er alt for siste gang: siste skoledag, siste maaltid, siste gang vi underviser klassen, siste gang vi tar jeepen til og fra skolen. Det er alt ganske trist aa tenke paa..

Etter lunsj hadde vi planlagt en overaskelse hvor en og en klasse kom inn i et rom og vi hadde en liten danseoppvisning. Dansen ble laget kvelden foer paa to timer, men det virket som elevene likte den. Det var iallefall kjekt aa se naar de skulle proeve seg paa dansen.. Det siste som skjedde foer vi tok jeepen hjem var at laererne samlet alle elevene inni et klasserrom og holdt avskjedssamling for oss! De holdt taler, sang sanger og vi fikk begge to hver sin gave! Det var bare saa soett og vi kommer virkelig til aa savne dette stedet og disse menneskene! Kanskje vi en gang kommer tilbake?!?

Dagen idag har gaatt med til rydding og pakking, for i morgen drar eg og Louise paa en liten tur frem til vi flyr hjem den 20. desember! Saa er altsaa 12 dager til eg kommer hjem… og det er godt det er en liten stund til, for er ikkje helt klar til aa dra herfra! Skal hilse saa mye fra Louise til alle mine lesere (quote)! Over and out

The new normal day in Ida & Louises lives

Standard

Tenkte eg maatte rett opp litt etter forrige innlegg, for en del har skjedd paa de faa dagene. Saa langt har skolen holdt det de lovet og vi underviser kun 5., 6. og 7. klasse! Vi har ogsaa faatt oppklart en del misforstaaelser… som den gangen vi gikk fra skolen tidligere var laererne redd for at vi var blitt kidnappet og ellers synes de det er spennende aa snakke om oss fordi vi er saa spennende. Vi blir naa moett med smil naar vi kommer om morgenen og vi snakker mer og mer sammen i pausene! De proever aa laere seg bedre engelsk, mens vi terper paa kannadaen. Det fungerer saann noenlunde.
Saa vi har det mye bedre, og vi og laererne har laert en liten lekse at man faktisk forstaar mindre enn man tror! Ogsaa viktig: aldri trekk forhastede konklusjoner! Saa ville bare hilse og si at vi lever livet i India:)

A normal day in Ida & Louise’s lives…

Standard

Ja, daa kan vi vel ikkje unnvaere aa skrive ett nytt blogginnlegg lenger… Dagene er fylt med undervisning og diverse andre oppgaver, saa er ikkje ofte vi aar kommet oss til en internettcafe, men i dag var vi heldig. Tenkte eg skulle si noe om hvordan en normal ukedag er for oss..

Klokken syv om morgenen blir vi vekket av at vertsmoren staar aa banker paa doeren samtidig som hun sier «Ida, Ida, Ida, Ida».. (Vi vaakner forresten som oftest i sekstiden daa familien staar opp og skrur tv-en paa fullt og ungene skriker!) Men vi faar te klokken syv foer vi gaar i dusjen (som er en boette og ett spann, men paa den positive siden har de et kar som de varmer opp vann i, saa vi kan faa varmt vann iallefall..) Etter vi fikk tilsnakk av laererne en gang i den foerste uken at det var diskriminerende og ikkje respektablet i gaa i klaerne vi gikk i (som godt nok var kjoept i India, bare litt for vestlig for dem), tar vi paa oss INDISK klaer og gaar og spiser frokost. Det varierer hva vi faar, men saa langt har vi faatt ris, ris, dosa (pannekakeaktig) og ydli (noen kaketing laget av ris!). Vaares favoritt er dosa og ydli.

Vi gaar saa de 10/15 minuttene inn til «byn» klokken 08.45 og paa veien gaar vi forbi en guttegjeng i samme alder som oss og de spiller alltid en spill med stener. Indere har ogsaa den vanen at de alltid kaster stein paa ting, og to ganger har eg blitt truffet av en stein. En skal tro at gutter paa 20 aar har mer oppdragelse enn aa kaste steiner paa forbipasserende. Men fra bym tar vi en Jeep derfra ut til Nagapura School som ligger 15 km ut i bushen. Vegen er full av huller, mangler asfalt eller saa mangler hele veien noen ganger – saa turen tar litt mer enn 20 minutter. Kan ogsaa si at vi har hatt en del problemer med skolen i det siste, og bare det aa staa opp om morgenen og tenkte paa at vi skal undervise kan vaere utfordrende. Siden de ikkje snakker engelsk er det umulig aa kommunisere og vi vet heller aldri hva som skjer siden laererne aldri sier oss noe. Vi blir ogsaa alltid satt til aa undervise 1. og 2. klasse (i en alder fra 3-6 aar) og for aa si det paa en fin maate er det rene helvette. De slaar og de skriker, de sloss til noen begynner aa grine og de river ut arkene i boekene deres til aa lage pistoler av dem og skyte hverandre. Det er umulig aa gjoere noe som helst i den klassen, saa vi har no sagt at vi bare vil ha de eldre elevene! Klokken ett spiser vi lunsj (ja, vi spiser ris, og ja vi sitter paa gulvet og spiser med hoeyre haand.) En time senere er vi igjen i gang med undervisningen og hvem vi faar er altaa opp til hvem de andre laererne ikkje vil ha. Fra fjerde klasse og oppover er det mulig aa ha normal undervisning, iallefall saa langt ordet normalt strekker seg litt. Det gaar for det meste i farger, former og enkle ord som dog, cat, tree, house. Vi proevde oss i dag paa aa ta fjerde klasse med utenfor for aa kunne forklare hva blomster, traer, steiner og div andre ting var, men da fikk vi kjeft fordi det ikkje var en akseptert undervisningsmetode. Saa her har vi ikkje bare vaert i Nepal i en maaned for aa leare om metoder som gjoer undervisningen spennende, ogsaa kan vi ikkje bruke de? I dag har det faktisk skjedd mye, for som sikkert de fleste vet er det normalt at barna blir slaatt, pisket eller noe saant. Som oftest gjoer de det av ingen grunn, men det er forferdelig uansett hvordan de gjoer det, saa Louise og eg ender alltid med aa gaa ut av klasserommet. Saa i dag ble vi altsaa plassert i 1. og 2., barna ble slaatt og vi fikk kjeft, saa vi endte med aa gaa fra skolen! Men ellers normalt underviser vi til klokken 4, og tar en jeep hjem klokken halv fem!

Naar vi kommer hjem faar vi alltid en kopp kaffe (eller te, vi vet aldri forskjellen for det smaker likt), foer vi ofte trekker oss tilbake paa rommet vaart. Familien vil hele tiden ha oss til aa komme inn i stuen, sitte paa gulvet og see paa kannada tv som vi ikkje forstaar noe av og er utrolig daarlig. haha… man ler bare av aa tenke paa det. Men noen dager sitter vi inne hos familien og snakker (siden faren er ekstremt nyskjerrig og i tillegg skal fortelle om «my india» og hvordan de gjoer alle ting). Som oftest er vi saa sliten etter en laaaang dag paa jobb at vi gaar inn aa leser eller snakker. Og de fleste samtalene handler om hvordan vi skal overleve de 13 skoledagene igjen eller har vi en negativ runde hvor vi faar alt det negative ut av kroppen. No er det ikkje saann at alt er negativt her nede, for vi har det godt – vi vil bare proeve aa faa saa mye ut av tiden vi har igjen at noe maa gjoeres for at vi skal faa en god opplevelse med undervisningen.

Men saa spise vi igjen klokken 20.00 og kanskje leker litt med de to utrolig soete ungene (som ogsaa kan vaere veldig hoeylytte).       Saa gaar vi i seng mellom halv ni og halv elleve.

Det er altsaa saann en normal dag ser ut for oss, ogsaa er det jo selvoelgelig noen helligdager innimellom og de er veldig hoeyt verdsatt. Men no skal vi hjem aa spise, saa vi snakkes!!

 

 

Min foerste uke!

Standard

Foerst aa fremst saa bor vi ikkje i gjestehuset, men ble allerede paa onsdagen flyttet over i en vertsfamilie! Den bestaar av en mor og far, og deres to barn paa 4 og 7 aar. De er utrolig herlige,  og bor i et helt nytt hus, saa mangler fremdeles en seng og en sofa, men man skal ikkje klage. Alt er rent og ryddig og de er super soete.

Skolen er virkelig utfordrende! Ingen snakker engelsk, saa vi vet aldri hva som skjer, og timeplanen vi fikk foelger vi iallefall ikkje. Saa det er umulig aa planlegge en undervisningstime. Hittil har vi undervist i 1., 2., 4., 6., 7… Og noen ganger er vi i den samme klassen i tre timer! Saa tenk deg aa ha 25 fem og seksaaringer som ikkje forstaar deg og du ikkje forstaar de. Ogsaa vil de mye heller loepe rundt og skrike! Man er totalt utslitt naar vi gaar fra skolen klokken 4.30! Men vi satser paa at det vil gaa bedre etter hvert som tiden gaar. For naar syvende klasse ikkje kan mer enn aa si «my name is» og telle til ti, og det er det samme som foerste klassen kan… daa har man en stor jobb foran seg!

Ellers saa er det kaldt i Hunsur. Minner om en kald og regnfull hoest i Norge desverre, saa faar nok ikkje saa mye farge. Men den gode tingen er at man ikkje gaar rundt aa svetter hele tiden, og faktisk kan sove om natten (og det uten viften paa!) Vi bruker til og med et teppe naar vi sover, og det kan bli smaakjoelig.

Akkurat no er eg og Louise i Mysore og har vaert paa shopping og sightseeing! Og selvfoelgelig har eg ogsaa blitt syk. Vet ikkje hva det er som feilig meg, men er konstant kvalm og har ingen energi. Men haaper det forsvinner fort 🙂

Det var alt for i dag, saa vi snakkes!

 

Endelig… vi er her!!!

Standard

Etter 16 timer i tog hjem fra Mumbai, en dag paa aa vaske klaer, sove og rydde. Saa 12 timer i en buss soerover, er vi no kommer til Hunsur i Mysore distriktet! Veldig postitivt overrasket over hvor vi skal bo den neste halvannen maaned, har vi faatt god indisk mat i magen, og sitter no paa en internettcafe! Det er et helt nytt hus i masse forskjellige farger, men hovedsakelig i groenn. Det er rent og flott, og eg og Louise har vaert eget lille rom – som er helt rosa! Det bor fire andre jenter og tre gutter i huset, saa vi blir ikkje helt alene. Foerst paa onsdag skal vi begynne aa undervise, saa vi har i dag og i morgen til aa slappe av! Skal bli deilig 🙂 Og gleder meg til de neste syv ukene her!! Over og ut!

Den siste uken i korte trekk

Standard

De siste to ukene har vaert rene kaoset! Alle planene er blitt endret, og vi faar nye beskjeder hele tiden. Men uken etter eg kom hjem fra Dubai skjedde det egentlig ikkje saa mye. Vi var paa en beach walk til (og denne gangen var det kjekt siden vi fikk proeve opss paa aa snakke.) «Ame sikkare phone madi. Motte sikkare phone madi. Kada ame Rakshisi». Hvis du ser en skilpadde ring oss. Hvis du ser et egg ring oss. Redd havskilpaddene! Blir ekstra kjekt naar de lokale ikkje forstaar hva vi sier, og bare staar der og ler!

Loerdag morgen tok eg og Louise toget i 4 timer til Canacona i Goa. Vi fant frem til Palolem beach, og her er hva vi har opplevd:

– Solt oss i biki og svoemt i havet (og ja, vi er blitt brun og litt roed siden vi glemte solkremen – men ingen skade skjedd)

– Lagt paa standen sammen med masse turister (for et meste backpackere fra england), samtidig som det laa kuer aa solte seg innimellom. For de vil jo bli brun de og

– Sprist mat tre ganger daglig paa en restaurang paa stranden, med utsikt over havet og med sand mellom taerne. Maten var forresten utrolig god, og vi drakk ferskpresset juice og milkshakes flere ganger om dagen! Gotta love that life:)

– Ja, forresten vi bodde i en oransje beach hut paa stranden. Hvrt aar naar sesongen starter setter de noen helt enkle, men fargerike, hytter opp til turistene… ogsaa tar de de ned igjen litt foer regntiden begynner.

– Lille meg har drukket en hel oel (local Goan beer), men smaker fortsatt ikkje saa veldig godt.

– Vi hadde altsaa noen helt fantastiske dager paa stranden, og savner allerede aa vaakne opp til boelgene som slaar inn mot stranden og Louise som snorker (noe hun fremdeles gjoer!)

Saa kom mandagen og vi skulle ta toget hjem klokken 15, men i det vi satt aa spiste vaart siste maaltid paa vaar faste restaurang kom det en sms fra Kristine som var i Kundapur. «Vi har faatt fri hele uken, saa dere kan selv bestemme hvor i vil hen.» PANIKK! Hva skal vi no gjoere? Paa ca. 15 minutter klarte vi aa legge en plan, som gikk som foelger: Mandag kveld tok vi en buss i 14 timer til MUMBAI! Vi maatte benytte den eneste sjansen vi hadde til aa dra lenger nordpaa. Og Mumbai ER en fantastisk by:

– To minutter etter vi ankom hotellet (The Salvation Army), kom det en mann inn for aa spoerre om vi ville vaere med i en Bollywoodfilm. For hver dag filmes det inn flere filmer rundt om i Mumbai, og det er veldig ivrig etter aa faa vestlige turister med som statister! En hel dag som statister ville gitt oss en fortjeneste paa 3000 rupess (er ikkje mer enn 350 kroner, men du kommer langt med de her.) Desverre tillater ikkje vaart visum at vi tar i mot penger for vaart arbeid, saa vi maatte takke nei. Det maatte vi ogsaa til de andre tilbudene vi fikk 😦

– Vi har feiret Diwali, som er en av de stoerste festivalene i den hinduistiske tro. Overalt blir det tent lamper som symboliserer at det gode skal vinne over det onde, i tillegg til at det er fyrverkerier paa hver eneste gate.. saa pass paa hvor du gaar.

– Vi har vaert en turistttraksjon! Aldri sett deg ned paa en benk med mange hundre mennesker i naerheten dersom du ikkje vil blir tatt bilder av. En mann tok bilder av oss, ogsaa solgte han de til indiske turister som var kommet til Mumbai for aa feire Diwali. Saa resten av dagen gikk vi rundt i gatene hvor vi saa at folk hadde faat utskrifter av bilder av oss. Vi endte med aa leope vekk!

– Vi har spist paa McDonalds mer enn en gang.

– Vi har vaert paa indisk bar, og moett turister og lokale fra hele verden. Men selv om det er 16 millioner mennesker som bor i Mumbai, gaar det ikkje mer enn 5 minutter mellom hver gang du hoerer noen snakke engelsk.

– Vi har vaert paa sightseeing i byen aa sett: Elephanta island, Ghandis hus (veldig interresant), templer, parker, hvor alle de rike Bollywoodstjernene bor og en gigantisk utendoers vaskeri.

– Og vi har vaert aa sett den helt nye Bollywoodfilmen «Ra-One». Veldig bra film, og denne gangen var en del av det de sa paa engelsk siden mesteparten er filmet i London. Men det merkligste var at foer de startet filmen, reiste alle seg og sang nasjonalsangen. En opplevelse i seg selv.

De var altsaa den siste uken i «korte trekk». Men har reit og opplevd saa mye at det er umulig aa skrive om alt her. Men du hoerer snart fra meg igjen…